onsdag 1. juni 2011

Flyt (eng. ”flow”) i nynorskens skog…

Flyt. Du veit…denne kjensla du får når du går og går, og kjem inn i din eiga rytme. Tankane vandrar og du nynnar ein låt som dukkar opp heilt av seg sjølv. Du pustar sakte og jamt, og før du veit det har du lagt fleire kilometer bak deg.

Flyt…gjennom skogen, du klatrar litt oppover, så er du på fjellet og ser ut over havet og øyar som blinkar i vest. Stillheita ligg som ei dyne rundt sjela. Berre du og ein einsleg ørn i akkurat same høgde. Sola som varmar, vinden som svalar, og sjela som fell på plass. Flyt.

Det var i alle fall tanken der eg basa meg oppover Flolidfjellet. Men her var det lite som minna om flyt. Dette var nærmare angina, og for ikkje å gløyme; gnagsår. Eg burde kjent det i det vi starta oppstigninga. Bomullsokkar og fjellstøvlar høyrer ikkje i hop.

Eg hadde lenge labba gatelangs i Gulen før urinvånarane -”Gulingane” som dei sjølv kallar seg - forbarma seg over meg. Ein kunne ikkje bu i fjell- og øyriket Gulen utan å ta seg ut i naturen! Eg trur dei hadde hatt ein slags rådslaging i trimgruppa, og fordelt oppgåvene mellom seg. Her vart det sikkert trekt strå. Mona trakk nok berre gras, og vart tildelt meg. Eg vart lokka med under dekke av å skulle ut på ”ei lita tur”, så her var vi; på veg lukt opp ei fjellside med livet som innsats. ”Eg, og meg og Mona” og elghunden Marco. Dei to lettbeint, tobeint og firbeint framføre, eg trebeint og halsande bak. I dårleg form, feile sko og definitivt i feile sokkar. Eg kjempa meg oppover.

Som byfolk flest tykte eg fjellheim gjorde seg best på postkort. Eg følte ikkje det vedkom meg. Byfolk går på slike fjell som har taubaner og kafé, og traskar deretter i kø på godt tilrettelagde vegar. Ikkje slik som her, der vi klatra oppover i noko som virka som eit elvefar. Her var det rett opp 410 meter, beina dirra og blodsmaken sto i kjeften. Og; stiar? Heng trur eg vi kallar det. Ur, tråkk og villniss. Eg kunne ikkje fjellet i Sogn. Eg sveva i livsfare, både innvortes og utvortes.

Langsamt gjekk det, og eg pesa og sleit. Mona trippa raskt og ledig attføre meg. Marco like så. ”Kjeme du?” spurte Mona irriterande muntert når eg sakka litt bak. ”Har du tenkt å DREPE MEG???” fresa eg attende, overoppheta og hissig som ein lemen. Ho sukka og sette seg. ”Og eg so tenkte me var nede att te kampen…” togg ho oppgitt på eit strå. Kva folk kan få seg til for å sanke to poeng. Ein eller annan stad låg det ein boks med ei lita bok og ein blyant der folk skreiv seg inn og fekk poeng. To poeng for å risikere livet i solsteiken. For Mona var det målet med turen. Mitt mål var…å ikkje døy.

Då eg omsider tok ho att var eg klar til å segne. Ho reiste seg og trippa vidare. Her var korkje rast eller ro. Sidan gnagsåra hadde byrja ved oppstigning, var dei no modna til to blødande blemmer på hælane. Smertene var kvalmande. Tunga limt til ganen. Sveitten rann inn i augo og flogane åt meg opp levande. Byfolk gjer seg ikkje godt i naturen. Og detta var definitivt ikkje flyt. Eg var amper og beint ut sutrete. Låta som no dukka opp var meir: ”Dag etter dag galningen sit oppe på fjellet og ser ned i dalen der han miste sit vit...”

Det vart vel ein time til med tungsinn og slit. Eg banna og sleit meg gjennom nynorskens skog. Kva so feila folk so gjekk timevis i fjellet fatta eg ikkje. Innelåst skulle dei ha vore alle som ein, og late oss andre vere i fred. Elitepress inn i mosjonsidretten. Birkebeinaren på tid, kva vert det neste?? Pressens faglege utval hindrar meg å setje på trykk alt som vart sagt på resten av turen.

Så, ikkje med eitt, men etter ein lang og strevsam tur, var vi oppe. Eg var utan ord. Utan pust også, men mest stum av andre orsakar. Utsikten! Panoramaet! Glitringa i havet langt der nede. Den friske lufta, og vinden som svala ned hovud og kropp. Sakte kom det sigande andre kjensler: Stoltheit. Meistring. Eit snev av angina. Men mest av alt; lette over å ha overlevd. Og; definitivt flyt! Eg kvein gledestrålande i: ”Eeeeg rota meg bort, før eg fann ein port, til nyyynorskens skooog! Sjølv Oddvaren hadde likt seg her! Her var flyt nok så det rakk for fleire.

På vegen ned fall eg ned i ei ur. Det gjorde ingenting. Eg låg på ei hylle på mjuk mose og var heil. Eg låg i grunnen godt. Eg var i grunnen så trøytt at det var umogeleg å reise seg. ”Berre gå du” sa eg til Mona. ”Eg kjem ned i morgon”. Ho sukka oppgitt og sleit meg opp. Vi stolpra oss ned att til sivilisasjonen. Det vil si; Mona nærmast løp for å rekke kampen - eg stolpra meg nedover som ein hoftepasient utan gåstol.

I dusjen neste dag fann eg ein flenge i sida. Den hadde eg ikkje merka at eg hadde fått. Eg hadde slitt meg opp mitt første Gulen fjell, og seinare har det blitt fleire. Ingenting toppar det. Enno hugsar eg kjensla frå Flolidfjellet. Flyt…i nynorskens skog.

Anne-K.Misje

Mona og Marco på Flolidfjellet

fredag 12. november 2010

40 års krise – i ein fa(de)rlig fart

Det er mangt ein finn på når ein rundar førti. Karane kjøpar seg cabriolet og får seg øyredobb, kjerringane går på tankefeltkurs. Rad på rad med karar, bannande i regnvér, rad på rad med kjerringar som pikkar seg i panna og ventar på klårsyn.

Nokre karar byter ut kjerringa på førti med to på tjue. Dei skal finne seg sjølv og leiter etter nokon på sitt eige mentale nivå. Andre får seg motorsykkel eller tek opp golf. Eg tykkjer golf er for pappagutar med genser, og for folk som ikkje kan gå på tur på skapleg vis. Så då eg runda førti vart det motorsykkel. Slett ikkje planlagd, men eg kom borti ein kar som ikkje berre hadde glimt i auget, men også motorsykkel i garasjen.

Sjølv hadde eg aldri satt på ein. Motorsykkel meiner eg. Eg var i ungdomstida meir oppteken av hestar enn hestekrefter, så i første omgang vart det å sitje på. Og; klore meg fast medan livet passerte revy. For karen med glimtet hadde eit ”raoskinn” av ein 1200 kubikk BMW RT som berre flisa forbi det meste. Det fann eg ut då eg var vitlaus nok til å bli med på MCtur på kontinentet.

Oppvarminga til to veker på autobahn i hundre og førti, var tre turar til Dingja i seksti. Karen attføre, fri og lukkeleg, eg bakpå; stiv av skrekk. Du skjønar sikkert no kva som låg framføre meg der det stunda mot ferietur på kontinentet. Det gjorde ikkje eg.

Det heile starta pent. Gulen - Dalen vart gjort unna på ein dag. Eg sat i nyinnkjøpt MC dress med fartsstripar, hjelm og hanskar. Eg var skeptisk i starten, men tødde gradvis meir opp. Det var kaffipause på Kvamskogen, og ferjepause på Kvandal. Det vart kinamat i Odda og alt gjekk som ein draum. Eg byrja bli kjepphøg. No var dødsskrekken erstatta med dødsforakt, og eg var særs komfortabel i MC dress. Eg hadde kvilepuls i høg fart, og måtte vi bremse opp, tok eg berre verdsvant tak i bøylane under setet og haldt att.

Eg hadde vorten hardbarka på rekordtid. I det vi kryssa vasskiljet var det ingenting som skremte meg, og eg glisa der vi for forbi bil etter bil, med bilbelte og airbag. Bilar var for bestemødrer, og kallar med slips. Det vart ein stopp på Haukeli - og so var vi brått i Dalen. Vi sala av, gjekk i baren og tok dernest tidleg kveld.

Neste dag bar det til Larvik og over dammen til Hirtshals. Nok ein dag utan nemneverdige hendingar. Kan hende med unntak av då GPS-en sendte oss inn på ein motorveg i feil retning. Då vart eg ein smule stressa, men det ordna seg og då slappa eg av. Eg var langt tøffare enn eg burde, og eg nynna i hjelmen der eg satt.

Dag to vart feira med Cognac på eit motell, og neste dags etappe vart drøfta. Eg var verdsmeister, og snart vart det ein Bache Gabrielsen til. Og dernest eit par av venene hans ”for the Road”. Stemninga var upåklageleg. Kvifor ikkje heile VERDA køyrde motorsykkel skjøna ikkje eg. Bilar var no for kjerringar, pinglar og folk med flass. Eg skulle definitivt selje min så snart eg kom heim.

Dag tre gav vi oss i kast med motorvegen - med langt meir lausslepne fartsreglar enn heime. Det var her eg vakna. So langt på turen hadde det gått i eit relativt sosialdemokratisk tempo. Men på motorvegen sørover gjekk det fortare og fortare. Eg slutta å nynne, byrja å svelgje og kjende meg med eitt litt betenkt. Så rynka eg augnebryna. Ditta var ikkje bra…

Eg var i utgangspunktet litt øren etter ein kveld med celebert besøk (Bache Gabrielsen m/familie) og no gjekk det LITT fortare enn eg var budd på. Eg freista signalisere til han framføre, men eg torde ikkje sleppe taket for ikkje å fly AV. Kva skulle eg gjere?

Før turen vart det kjøpt inn GPS - ikkje intercom. Dette er typisk gubbelogikk; ein kjøper GPS så ein finn fram - ikkje intercom så ein får ferien øydelagd av kjerringgnål. Så der sat eg. Stiv av skrekk att og utan høve til kommunikasjon. Eg fresa som ein lemen inni hjelmen. Han klappa meg på låret og ga gass. Eg brølte høgt og skingrande, han køyrte sorglaus vidare. Eg kneip han i sida. Han kneip meg på låret. Eg var panisk. Han var King of the Road.

Vi flaug av garde i venstrefila og eg kikka over skuldra på speedometeret. 130 km/t. Ikkje kunne eg gå av og ikkje fekk eg stoppa. 140 km/t. Eg var stuck. Mr Bache og familien banka jamt og trutt bak panna. Eg fekk problem med å puste. Eg opna visiret og fekk luft. Det lukta gylle i heile EU. Eg lukka att med ein smell.

145 km/t var snittfart no. Eg lukka augo. Eg torde ikkje meir. Kva er det eigentleg å sjå i Europa? Korn, vindmøller og kyr. Ingenting vi ikkje har heime. Like greitt å lukke att. Eg glipa med augo og duppa. Det gjekk også heilt greitt. Ein stad inni hjernen er det noko som har skjønt at det ikkje er så lurt å falle av.

Men det er ein ting med MC folk. Uansett kor opplasta sykkelen er, og same kor fort det går; dei helsar karsleg på andre motorsyklistar. Det er kode. Det spelar inga rolle om dei ligg i hundre eller to hundre – helsast skal det same kva. Om sykkelen er nedlest til brestepunktet, du balanserar med eit naudskrik bagasje og passasjer, og du ligg midt i ein sving i 150 km/t; du slepp eine handa frå rattet og helsar. Kult og karsleg. Og det gjorde han attføre meg. Kvar gang, midt i svingar og i høg fart. Eg haldt pusten.

Så slapp eg han ut. Sånn som dette kunne eg jo ikkje tilbringe to veker på vegen i Europa. Då kunne eg berre ta flyet heim att, ligge i Sollibotn og lese ein bok. Sole meg og køyre safe. Eg grov fram rockaren i meg. Eg lika jo fart for svarte! Eg tvang meg ned i kvilepuls. Byrja vinke og helse eg og. Såg meg rundt i landskapet. Dette var eigentleg livet. Og då det korka seg på motorvegen og vi hang oss på tre Harleyar som brøyta seg fram mellom køane, var livet faktisk hakket kulare enn om eg hadde satt og trøkka i ein bil. Eit indre smil byrja bryte seg fram. Kvilepuls i 150 km/t. Eg kjende at det var meg. ”Ein gang rockar alltid rockar”… Eg glisa.

På ein lokal veg tok eg av meg hjelmen og let håret flagre i vinden. Kjende meg glad og i live.Det første truleg på grunn av det siste. Eg lukka augo og sola varma i ansiktet. Vinden kjøla ned hovudet, og jaga Gabrielsen på flukt. Vi kryssa bruer og var i Holland. Det var sommar og sol, Amsterdam og kanalar. Vi vitja slott i Tyskland og budde på ”Biker&heksehotell” i Mozeldalen. Vi tråkla oss gjennom Europa og eg storkosa meg. Vi kom heim att i live og hadde hatt det kjekt.

Eg har ikkje selt bilen. Men ferie på motorsykkel er noko ein skal unne seg før ein døyr. Utan har ein ikkje levd. Så det vert nok MCtur til neste år og. Med eller utan Intercom…

Anne-K. Misje, Gulen

mandag 21. juni 2010

Ein dag i badeland

For nokre veker sida var eg tante for ei helg, noko eg sjølvsagt set stor pris på. Eg byrja med ein gang å legge program for helga, for står ein utan program i tre dagar med ein aktiv femåring på handa…då slit ein. Det er jo lovfesta at når ein er på besøk hos tanter skal det vere gøy dagen lang. Det er berre reglane som er sånn.

Så eg organiserte vitjing til vener med barn i same alder, la planar for tur i skog og mark med niste og kakao og fann fram alt eg hadde av leikar og teikneutstyr. Det var ikkje stort. Eg skanna HAFS regionen for eit oppegåande badebasseng, men det vart ein nedslåande øving.

Nett denne helga fans det ikkje eit ope basseng i Ytre Sogn og Nordre Hordaland. Matre var stengt grunna oppussing, og Gulen har ikkje basseng. Haugland var under oppgradering, men bassenget i Lavik var oppe. Berre ikkje laurdag når folk har tid til å bade, men onsdag frå kl. 9 til 10. Det var gammalt og stengt over heile linja. Eller ope i arbeidstid og tilgjengeleg for skuleborn, heimeverande og pensjonistar. Dei einaste som aldri fekk bruke bassenga såg det ut til, var den yrkesaktive delen av befolkninga, same gjengen som betaler for gildet. Det vart til slutt bassenget i Førdehuset. 5 timar i bil med ein 5 års gamal pjokk for å få bade i 1 time. Det er Velferdsstaten på Vestlandet anno 2010.

Heldigvis er Sjur ein tolmodig unge. Vi talte grøne bilar, og raude bilar, busstopp og fjøs. Omsider kom vi fram, og då han traff vatnet var det som om det skjedde ein kjemisk reaksjon.

Han fossa rundt som ein gal og jogga i barnebassenget mens han smilte frå øre til øre. Fordi eg hadde småtroll med meg var vi ikkje forvist til det store kalde symjebassenget der eg plar vere, men i det små VARME barnebassenget ved sidan av. Dette var himmelen for ein forfrosen og støl kropp. Eg sank nedi og satt salig i varmt vatn. Dette er ein luksus som småbarnsforeldre får som bonus, men som vi andre er uvitande om. For meg var det reine SPAen. Sjuren fekk no dure rundt til han brann ut - eg hadde ikkje tenkt å flytte meg.

Etter 2.5 time kom klorforgiftinga snikande og eg vart øren. Då skulle Sjur renne i vannrenna. Eg hadde aldri prøvd, og visste ikkje om han hadde det heller, men han ville no opp. Så ville han ned. Ned trappane. Utsikten til å forsvinne ned i eit blått røyr og ikkje vite kor ein forsvann vart for sterkt og han seig stille baklengs ned att. Eg tykte det var leit for guten å ikkje meistre noko han innerst inne hadde lyst til. Kva om eg for fyst? Jo det var stas. Då kunne han jo sjå koss deg gjekk med meg først og så ta stilling.

Eg hadde jo aldri rent i renne før og var sånn måteleg høg i hatten. Eg er ikkje nokon supermodell og såg føre meg diverse scenarier. 1. At eg vart sittande fast. 2. At eg ikkje vart sittande fast, men derimot kom opp i ein sånn fart at eg kvelva heila renna. 3. At eg tok att nokon smårollingar og sendte oss alle rett i drukningsdøden i 100 km/t i bremseområdet.

Følgjande skjedde. Eg er høg. Såpass høg at eg ikkje kan sitte vertikalt i røyret. Litt enkel innføring om slike renner for dei uinnvigde: sitt du rett går det roleg – ligg du går det svinaktig fort. Det visste eg ikkje då, for dette var for jomfrutur å rekne. (Ikkje slik jomfrutur, men…du veit. Første gang i renne). Eg slapp taket frå toppen av renna, vippa på rygg og let det stå til. Vatnet tok tak i meg og eg FOR ned i gjennom i ein sinnsvak fart! Eg hugsar turen mest som eit samanhengande dødsskrik, mens blå plast for forbi i alle tenkjelege vinklar. Det bar ukontrollert gjennom svingar, litt bortetter og så gjennom nok ein sving - før eg runda siste svingen med eit hyl.

Det skulle eg ikkje ha gjort; eg skulle ha halde kjeften og lukka nase, øyrer og munn. For eg kom inn for landing i det som må vere ny fartsrekord i Førdehuset og styrta ned i bremseområdet så vatnet forsvann - ut av renna og ut over alle som sto i nærleiken. Eg havna først under vatnet (før det forsvann), og fekk klorvatn spylt opp i biholene, ned i halsen, og inn i dei inste delane av mellomøyra. Og elles opp i alle tenkjelege kroppsopningar. Og det med eit sånt trykk at eg hadde problem med både hørsel, balanse og fordøyelse i vekevis etterpå.

Eg kava meg forkommen ut av røyret. Då slo det meg; guten sto no att oppi renna og var klar til å følgje etter tante. I trygg forvissing om at dette skulle bli moro. Eg var garantisten for ein hyggelig oppleving i badet. Eg måtte få stogga han! Opplevde han ein slik nær-døden-oppleving som eg nett hadde hatt ville vi aldri få han i nærleiken av vatn igjen! Eg sjangla meg opp trappene for å stoppe guten, men det var for seint. Stakkaren hadde med falsk tryggleik stolt på tanten og satt utaføre. Eg svelga hardt og løp ned for å plukke opp ein halvdrukna unge med permanent vasskrekk som eg forventa å finne i bremseområdet. Eg fann ingenting. Eg såg han ingen stader. Panikken grep meg og for rundt som ei høns mens avisoverskriftene taut mot meg. Kvar var det blitt av guten??

Når du ikkje har eigne ungar har du alltid angst når du låner andre sine. Foreldra har også ein viss skepsis, men dei prøver å døyve den så dei får litt fri. Så dei overtaler seg sjølv om at det er trygt å låne vekk det kjæraste dei har til tanten. Du veit jo at du ikkje har den same kompetansen på området som foreldra, men du er vaksen og i jobb så du tenkjer jo at om du berre følgjer dei med blikket kvart sekund du har dei, så går det bra. Men det er nettopp det som er greia. Du må ikkje sleppe dei av synet. Ikkje eit sekund. Og spesielt ikkje i eit badeanlegg. Det var der eg hadde feila. Og no var katastrofen eit faktum. Eg sto med klump i halsen og stirde tomt opp i renna. Eg hadde rota han vekk. I eit badeland.

Då med eitt kom det ein pjokk rundt siste svingen. Sittande som ein konge i roleg tempo, med full kontroll og smil om leppene. Eg pusta letta ut og smilte. Herlig! Han var ikkje drukna og eg var ikkje heilt ubrukelig som tante. Og; han hadde turd å renne i renna! Og; det var gått bra! Mykje betre enn med tanten! Som berre hørte litt på eine øyret… Han bremsa pent med hendene, tok tak i kanten, vippa seg rundt; og ville renne EIN GANG TIL!! Hurra! Suksess!

Han rant ein gang og så ein gang til. Og så ein gang til og ein gang til. Og BERRE ein gang til og så SISTE GANG. Og så ALLE siste gang. Og så…ein gang til. Som var absolutt ALLER SISTE gang. Eg fraus og hakka tenner. Den aller ALLER siste gang ville eg gå heim. Eg var våt og kald og full av klor. Eg ville i badstu. Eg ville spise lunch. Og så hadde vi 2.5 time køyring for å komme heim att. Sjur ville berre renne i renne. Berre EIN gang til. Og det var GARANTERT ALLER siste gang. Eg vart apatisk. Eg hadde skapt eit monster.

Då vi omsider var på veg i dusjen tok eg Telemarknedslag på noko glatt på golvet og moste kneet. Det gjorde ingenting. For Sjur hadde hatt det kjekt og då har tante det kjekt. Sånn er reglane. I bilen heim kom det spørsmålet eg hadde venta på: ”Kan vi reise i badeland i morgon og tante Anne?” Røde auger i bakspeilet så forventningsfullt på meg. Småkvalm og tett i øyrene mumla eg svaret som måtte komme ”Klart vi kan…” Det er reglar for sånt når ein er tante.

Anne-K. Misje, Gulen

onsdag 27. januar 2010

I Sabeltanns vald....

I sommar knela eg for marknadskreftene, og tok med meg tantegutten Sjur på fire (og eit halvt!) til Kristiansand Dyrepark. Med billettar til Sabeltann, fly, hotell, is og brus kosta stasen eit statsbudsjett. Men det er gjeldande takst for tanter i dag, så det var berre å halde visakortet varmt, hovudet kaldt og humøret oppe.

Dyreparken og Sabeltann er for pensum å rekne, og millionar er investert i kulissar. Ikkje berre skal ein sjå dyr frå Afrika, ein skal få kjensla av å vere på ein Afrikansk savanne – om enn på ein litt kjølig dag. For dei vaksne er det nok ein smule kommers, men for ungar ein eventyrleg verd å gå inn i. Det var i alle høve det eg trudde før vi drog.

Idyllen slo imidlertid sprekkar midt i ein afrikansk landsby. Her gjekk dyra fritt og borna kunne klappe dei. Eg tenkte at det var kjekt for guten, men Sjur sto nærmast nagla i bakken. Her skulle det ikkje klappast eller kosast korkje svin eller geiter – han drog meg i armen og ville UT. Eg spurte kva problemet var. ”Jeg har ikke så lyst til å se på så mange dyr tante Anne” kom det på klingande Bergensk. Då var vi definitivt på feil stad. Dette var på ein måte ein D y r e p a r k, og dyr var det mest overalt. Men korkje geiter eller svin vart rørt - han ville heller renne i tømmerstokk.

Denne tømmerstokken vart min Nemesis under opphaldet i Dyreparken. Det er for dei uinnvia ein tømmerstokk som flyt av garde i ein svær renne med vatn – og du får gleda av å sitte oppi. Finalen er at den fyk ned eit bratt fall og flatar ut med stort plask til ellevill fryd. Vi hadde alt vore oppi den fleire gangar, og med blinkskot frå plasket som dokumentasjon. Biletet syner poden i front, frå seg av fryd, og tanten baki - kvit av angst. Turen i tømmerstokken utvikla seg i løpet denne helgen til ein wet T-shirt konkurranse eg tapte gang på gang, og eg gjekk gjennom parken våt til skinnet. Mens Afrika fekk vere Afrika, og dyr fekk vere dyr køyrde vi tømmerstokk til eg vart sjøsjuk. Vi køyrde også tog, radiobil, traktor og ein gang ein jeep, men det bar jamt attende til tømmerstokken for der var guten i knallform. Eg derimot var skjortevåt.

Så var det Kardemommeby. Sjur ville sjølvsagt køyre trikken, og så bar det bort i Røvarhola. Men på vegen vart det bom stopp og han drog meg i armen att. ”Kva er det Sjur?” spurte eg bekymra. ”Jeg har egentlig ikke så veldig lyst å gå bort til det der Røverhuset, tante Anne” kom det bestemt. Eg spurte kvifor. ”Jeg er litt redd for løven…” peip det stille.

Det demra for meg at ingen hadde tenkt på å gjøre reie for tryggleikspolitikken i Dyreparken for ein fire (og eit halvt!!) årig gut. Her gjekk vi blant påfuglar, griser og geiter, og alle gjekk fritt. Lemuren nappa oss i håret, og påfuglen stal småbollar frå småbarn. Det var løver og tigrar overalt, men korleis skal ein gut på fire (nesten fem!!) år vite at ikkje løva også gjekk laus og kunne finne på det same? Og kanskje ikkje nøye seg med bollen? Her sveva vi i livsfare og ingen passa på.

Neste halvtimen vart sett av til is på benk og drøfting av tryggleikstilhøvet i parken. Kort oppsummert; dyr som nappa hår og stal bollar gjekk fritt. Dyr som kunne ete oss var inngjerda. Løva til røvarane var to karar i pels, og det mest farlege i parken var pølsene. Spørjande auger og kjapp forklaring; lange køar, kalde pølser, lause mager. Han tok poenget. Nyvunden tryggleik og glad pjokk med is hoppa vidare mot radiobilane. Småtrøtt tante med uggen mage tusla bak.

Etter timar med trakking, traktorkøyring og enno eit par turar i tømmerstokken råka vi på eit nytt problem; Sabeltanns verd. I starten var det greitt. Vi cruisa sjappane med sjørøvarutstyr for å førebu oss til showet på laurdagen. Sjur fann seg eit sverd, tanta fann seg eit sjørøvarsjal, og midt i vrimmelen av effektar kom vi over ein bøtte med flagg. ”Sjur?!” sa eg med sensasjonsprega innleving ”Veit du kva dei har her? EKTE SJØRØVERFLAGG!!” Ungen sto mållaus. Den tynne hinna mellom verkelegheit og barnedraum brast og han kviskra andelaust: ”Men…det er jo helt FANTASTISK…!” Store auge på guten. Stort smil på tanta. Endeleg ein ekte Dyrepark augneblink. Verd eit statsbudsjett og vel så det. Kvelden var berga og framtida gild. Trudde eg.

For idyllen varte til Den Sorte Dame kom sigande inn på vågen der vi sto i kø. Sjølvaste Sabeltannskipet. Som tanta kjøpte i julepresang lenge før poden hadde fjernaste aning om kven Sabeltann var. Men ein skal tidleg krøkast tenkte eg den gang då eg blakka meg på juleinnkjøp. Så her var vi. Og skulle køyre med den EKTE Sorte Dame. Eg var frå meg av fryd. Pjokken var merkjeleg stille. Eg ana skjær i sjøen. Kva var det no? Då peip det på nytt ”Jeg har ikke så veldig lyst å reise med den båten, tante Anne…” Totalhavari. Skuffelsen var til å ta og føle på. Hjå tanta, ikkje poden.

”Men eg har lyst” peip eg stille. Tårane sto i auga. Hjå tanta, ikkje poden. ”Ja, men jeg har ikkje så veldig lyst, tante Anne” bad han tynt. Eg nekta å tru det. Eg togg og eg svelga og leita etter overbevisande argument. Dei sokk te bånns med knekte master. ”Då trur eg tante Anne begynner å grine” utbraut eg desperat då køen begynte å sige ”for eg har så lyst å reise med Kaptein Sabeltann sin båt!” trygla eg. Men nei. Guten var ikkje til å rikke.

Eg tenkte på statsbudsjettet. Og Sabeltannbåten. Investeringar over ÅR som leda opp til denne dagen. Alt gjekk til bånns med mann og mus. Underlippa bivra. På tanta, ikkje…du veit. Då såg eg medynken sakte vinne over motviljen og guten manna seg opp. ”Da har jeg også lyst…” sa han heilt utan overtyding, forpint på mine vegner. Eg tok meg saman. Vi tok oss time out. Ny is og ny tur på benken. Dette var Dyreparkkrise av dimensjonar. ”Houston… we have a problem”.

”Jeg liker egentlig ikke så veldig godt Kaptein Sabeltann” kom det omsider frå ein stad bak isen. ”Kvifor det då?” sutra eg ”Jeg syns han BRÅKER sånn…” Guten viste seg altså å vere redd sjørøvarar. Trudde dei var ekte! Og rett skal vere rett; dei virka ikkje nett so dei hadde vidare respekt for lov og rett. For eit barn av to politiforeldre er det kanskje ei smule urovekkjande.

Det vart ny runde med dekonstruksjon. Sjørøvarane vart avkledd som vanlege folk. Båten vart ein vanleg båt og kanonane var ikkje ekte. Dekksguten heitte Einar, og sablane var av plast. Fireåringen var ikkje overtydd, så eg drog det litt langt og trekte inn nissen.

”Du gjorde ikke det?!” sa broderen då eg seinare gjenfortalde episoden . ”Slapp av” sa eg ”han kjøpte ikkje den. Såg på meg som om eg var gått frå vétet”. ”Ja, for han har jo vært her” humra broderen. Dei har eit vasstett opplegg på nissen, koordinert med naboen. Så det var framleis tindrande auge og nisseidyll julafta. På poden – ikkje på broderen…

Pjokken roa seg til slutt ned og vart med på sjørøvarbåten. Det vart tindrade auger og sjørøvarblodet fossa i årane. På tanta denne gang, gutungen var meir avmålt. Men på kvelden tok han Sabeltann med storm, leika sjørøvar og var tøff som eit tog. Gjekk på showet med sverd i handa og prata med små og store medsjørøvarar.

Vart det meg fortald. For tanta falda på dette tidspunktet armane rundt doskåla etter inntak av ein av dei halvlunkne pølsene som skulle syne seg å ha…eit rikt indre liv. Sjur vart sendt med ein venninne som for høvet var hyrt inn som tantevikar.

Vel heime oppsummerte guten turen for mor si. Dyreparken var ok. Det var gøy å køyre jeep, radiobil, traktor og tog. Det var mest gøy å renne i tømmerstokk. Og å leike i ballrommet på hotellet. ” Og vet du mamma?” kviskra han fortruleg til mor si ”det finnes ikke sjørøvere i virkeligheten!”

Eg planlegg no neste tur med tassen. Den kan like godt bli til IKEA. Ein finn ballrom og tog overalt, og det treng ikkje koste all verda. Pølser og is har dei og, og pølsene deira er varme.

Men ein ting gler meg å tenkje på. Eg fekk reise med Den Sorte Dame!
Anne-K.Misje
Sjørøverdronning i sitt førre liv
Gulen

tirsdag 29. desember 2009

Tuppa på tur – til 1001 natt

Eg heldt i haust på å misse vitet av dritvéret på Vestlandet. Så eg booka meg ei veke i Egypt, pakka snorkelen og gleda meg til varmt vatn og 25 grader i skuggen. Turen vart eit lynkurs i orientalsk mystikk, musikk og arkitektur, og eg fann meg heilt til rette. Etter nokre kurs i magedans for å få skikk på ryggen er ikkje lenger arabisk musikk heilt framand for meg. Men du får meg ikkje inn i burka. No var det ikkje mykje burka å sjå i badelandet Sharm-el-Sheikh, der er det vestlege badegjestar, og nyrike russarar som rår.

Turen vart elles eit ubehageleg møte med eigne fordommar, som eg ikkje trudde eg hadde. Eg reknar meg som eit tolerant og nysgjerrig menneske i møte med framande kulturar. Men også eg er sjølvsagt redd terroristar. Og koplinga ”muslimsk land” og ”terrorisme” var på ein eller anna måte linka i hop bak i ein meir grumsete del av hjernen - godt hjelpt av media, Bush og Frp. Eg hatar å innrømme det, men då det sat ein nervøst utsjåande fyr av utanlandsk opphav i gate 31 på Flesland, med ein koffert på fanget, eine beinet nervøst vippande, og eit utprega jaga blikk - då likte eg meg ikkje.

Eg likte meg enno mindre då fyren sette seg bak i flyet mitt, og det like etter kom to imamar og sette seg framme. ”September-eleven” kjensla kom snikande, og eg studerte tryggleiksinfo og sjekka nødutgangar som ein overivrig student. Ein reprise av ”Flight United 93” surra i bakhovudet, og i kombinasjon med ein moderat grad av flyskrekk kjende eg terrorangsten komme sigande.

Reisefylgjet Mona sat uanfekta i setet ved sidan av og las vekeblad. Ho er av Torvundsk bondeslekt og tek difor det meste med fatning. Dei er truleg gjennom fleire generasjonar med stødig avl fritekne frå den overaktive fantasien som plagar meir tilfeldig kryssa byfolk, og som resulterer i ein plagsam evne til å dikte opp katastrofescenarier i utrengsmål. Mona las aviser og vekeblad og såg korkje imamar eller terroristar. Nødutgangane visste ho kvar var frå før, og om eg ikkje roa meg rauk eg vel ut av ein av dei.

Eg fann likevel trong for å dele min bekymring for eit mogeleg nært føreståande første terrorangrep på norsk jord. Ho sette opp det der ”No har vitet beint forlete ho”- blikket ho ofte set i meg, og returnerte til vekebladet utan kommentar. Eg tenkte at her må nokon berre ta ansvar, og byrja snekra slagplan. Om imamane eller terroristen så mykje som lea på seg for å rette på fezen (eller turbanen – eg veit ikkje kva hovudplagget deia heiter) var eg klar til aksjon. Før dei fekk trengt seg inn i cockpiten og gjort meir skade.

Mentalt sjekka eg utstyrslista for noko å avvæpne terroristar med 8000 fot over Hardangervidda, men nei. Ingenting. ”Har vi nokre våpen?” kviskra eg til Mona. ”Snus og ein nasespray” svara ho tørt utan å sjå opp frå vekebladet. Det var ikkje rare greiene, og ingenting mot det arsenalet av eksplosiva eg såg føre meg var om bord. Slept gjennom av tryggleiksvaktar meir opptekne av å stagge byfolk med bøyle-BH, eller småbarnsmødrer med 125ml barnemat. For grensa er jo 100ml må vete. Men ein koffert full av dynamitt var dei ikkje i stand til å fange opp, innbilte eg meg. Så her var vi, på veg mot den visse død i norsk luftrom. Eg las inn testamentet på mobilen: Hege får bilen, moderen kattane og staten studiegjelda. Møblane får dei slost om.

Turen til Gardermoen gjekk som du sikkert har tippa heilt utan overraskingar. Imamane sat roleg og drøfta…været, eller kva veit eg. ”Terroristen” las VG og drakk kaffi. Eg reviderte verdsbiletet mitt, og funderte over den mental balansen hjå meg sjølv. Det var ein nedslåande øving.

Snart var vi på veg til Egypt. Som sardinar i boks på eit charterfly. Mona rekk meg omtrent til navlen og hadde sjølvsagt ikkje tenkt på å booke seter ved utgangen så eg kunne få plass til mine 185cm med bein. Med gjeldande normer for beinplass på charterfly hadde eg knea planta i nyrane til stakkaren føre meg, og leid om han ville legge setet bakover. Der fins ikkje plass, og eg pressa i mot eitkvart forsøk på auka komfort på min kostnad. Det var eit 5 timars mareritt. Som heldigvis lot seg døyve med litt taxfree, og der løna var at vi til slutt kom ut til ein triveleg og langt varmare plass.

Eg vart fascinert av interiør og arkitektur på hotellet. Orientalsk, vakkert, og velsigna forseggjort for nordmenn som til vanleg vert utsett for humørlaus nordisk funksjonalisme. Eg drøyma meg attende til 1001 natt, og kjende meg merkjeleg heime. Som om eg skulle ha levd i eit arabisk land i eit tidlegare liv. Det var visst fleire som vart ramma av slike kjensler, for Mona proklamerte med eitt at ho hadde vore her før. Ikkje på ferie, men i eit syn der nett vi to var på nett dette hotellet, og i nett dette rommet. ”Eg har ein sånn Deva-ju no” forkynte ho. ”Déjà-vu meiner du?” spurde eg hjelpsamt. Det blikket hennar kom att, og ho såg oppgitt på meg. ”Ditta e Sogning” sa ho strengt og skulle ha seg fråbeden at eg masa om rettskriving i ein slik stund.

Begge hadde ein merkjeleg kjensle av å ha vore der før. Eg såg føre meg Aladdin og anden i lampa, Sinbad sjøfararen og Ali Baba. Mona såg føre seg dei 40 røvarane og stappa alle verdisakene sine i ei veske ho hadde limt te kroppen resten av opphaldet. Eg stappa Visakort og pengar i BHen og var klar til å gå. ”Skal du ha dei der??” spurte ho himmelfallen. ”Så veit eg kvar eg har dei” svara eg ”og prøver nokon ta dei frå meg, vil eg i alle fall merke det”. Vi trong ikkje bekymre oss. Det var vakthald overalt i Sharm etter eit terrorangrep for nokre år sida. Turistane vert høflig passa på så ingenting skal skje oss, og overalt var det venlege og hjelpsame menneskjer. Venlege, smilande og hjelpsame muslimar.

Det var omtrent her det small då eg møtte meg sjølv, Bush og Frp i døra. For kven var det som vart skada og drepne i åtaket i Sharm? Ikkje vestlege turistar, men vanlege egyptarar som jobba i resepsjonen på hotellet der det small. Muslimar alle som ein. Med koner og ungar heime, som no står utan fedrar og brør på grunn av hjernevaska sjølvmordsbombarar. Så dei er minst like redd for terror som oss. Og dei har grunn til det. Det har i praksis ikkje eg, bortskjemt busett som eg er i verdas mest fredelege velstandsidyll.

Men ikkje berre er muslimane ofre for terrorisme, og lever i stadig frykt for åtak. Dei vert på toppen av det kollektivt mistenkjeleggjort og halde ansvarleg for terrorismen. Og kollektivt bedne om å ta avstand frå den. Det absurde i dette gjekk omsider opp for meg i Sharm.

For dette er som om Knutsen og Nessa skulle trappe opp sine stunts frå å vifte med dokkar, til å blåse abortklinikkar i lufta – og eg som moderat kristen med sørgjeleg passivt medlemsskap i statskyrkja, vart beden om å ta avstand frå det. Eg meiner; hallo??! SJØLVSAGT tek eg avstand frå det! Noko anna ville vore uhørt! Å bli assosiert med fanatikarar som bruker religion som alibi for eigen maktutøving og meiningslaus vald mot uskuldige er direkte krenkande! Oppegåande, siviliserte menneskjer tek avstand frå meiningslaus vald mot uskuldige. Og det gjeld kristne så vel som muslimar.

Så…utstyrt med eit meir nyansert syn på kven som eigentleg utgjer vondskapens akse, veit i alle fall eg kvar eg skal tilbringe pensjonisttilværet. Det vert med snorkel i Raudehavet omgitt av fredelege og venlege muslimar. For med dritvéret vi har hatt på Vestlandet i haust, er eg meir redd global oppvarming enn terror.

Anne-K.Misje
Framtidig klimaflyktning




tirsdag 15. september 2009

To mus tett i tett…

Eg dreiv og rydda i boden forleden då eg med eit fann ut at husstanden no besto av fleire leigetakarar enn meg og kattane. Eg styra og basa, flytta på pakkar, snubla i esker med julepynt, og rydda i kransar med nek, blomer og tøymus. Då såg eg med eitt noko som hjernen brukte 3-4 sekunder på å registrere som ein del av verkelegheita. Midt mellom julepynten, nedst i eit slags røyr, satt det to kjempesøte, men fullstendig skrekkslagne markmus og kikka opp på meg. Dei satt liksom heilt i ro for å freiste å gå i eit med pynten, og passa så godt inn at eg nærmast trudde dei skulle være der. Eg sto ein stund og berre gapa, mens eg tenkte ”e det mus??”. Og det var det.

Eg fekk meg ikkje til å hyle og bere meg, eller svime av som eg som jente gjerne er forventa å gjere. I staden sto eg berre og mumla ”Neimen… ja men…neimen…ja men og helledussen??!” mens eg stirde på dei to stakkarane nedi der. Maken til håplaus situasjon kunne eg nesten ikkje tenkje meg. Ingen stader å springe, ingen stader å gøyme seg og ingen veg ut. Og eit to meters monster som stirde ned på dei frå den einaste utvegen frå toppen av røyret. Eg klarde ikkje mobilisere anna enn medynk med stakkarane, og var mest rørt over å ha to eksemplar av arten buande hjå meg utan at eg visste det.

Begge markmusa satt og stirde opp på meg og liksom falda nevane i angst mens dei trygla meg om ikkje å drepe dei. I alle fall tenkte eg meg at det var det dei med tankekraft sat og prøvde å formidle til det trollet dei må ha oppfatta meg som. Den eine skalv og den andre kneip att auga og openbert berre venta på smellen, som for dei to nedi i røret må ha fortona seg som uunngåeleg.

Lite kunne vel dei vete at dei denne dagen hadde vunne i Lotto. For dei hadde vanvittig flaks når dei hamna heime hjå meg. Skal ein som mus først gå seg fast i botnen av eit rør er dette rett adresse, for eg er så hjelpelaust blauthjarta overfor guds små og store skapningar at det var utenkjeleg for meg å ta livet av dei.

Men heilt alvorleg; kva kunne vel dei for at dei var fødd som mus? Ikkje hadde vel dei bedt om den lagnaden. Og kven er det vel eigentleg som har bestemt at om ein ser ein nokre mus så må dei drepast? Eg er overtydd om at dei oppfyller ein funksjon i skaparverket – kanskje langt meir konstruktiv enn mange andre skapningar. Og då tenkjer eg kan hende spesielt på at vi no lir oss gjennom nok eit valår, og seier ikkje meir om den saken. Men du skjønar sikkert kva eg meiner. Nok om det.

Så eg sto og stirde på dei små i røret, mens eg ransaka hjernen for ulike løysingar – som IKKJE innebar at liv skulle gå tapt denne dagen. Eg er jo på det reine med at det ikkje er ideelt å ha mus buande i hus. Men no har eg hatt så mykjer rart buande hjå meg at eg er vorten liberal. Eg tenkte ein stund på å hive dei ut. Men i det regnet vi har hatt på vestlandet den siste tida var det om mogeleg ein verre lagnad. Og korleis skulle dei finne attende til hybelen sin om dei vart kaste ut midt i monsunen? Eg hadde ikkje hjarte til å overlete dei til ein slik lagnad heller.

Dessutan var kjetta ute - ein smalauga drapsmaskin på konstant jakt etter underhaldning. Ho er knapt heimom på pit stop anna kvart døgn, og eg har sett resultatet av hennar jaktverksemd. Eg fann ein dag ein død fugl nedom hekken – med hovudet litt lenger borte i vegen. Det var ikkje nett noko Barne-TV for å sei det slik. Det var ein skjelsettande oppleving å sjå kva råskap som bur i desse mjuke kosedyra som stryk seg opp etter leggane mine på morgonkvisten for å tigge litt mat. For ein mus er det ein lagnad verre enn døden å komme i desse klørne. Som medlem av Amnesty utvisar eg ikkje heimlause individ til ein skjebne som inneber langvarig og pinefull totur med døden til følgje. Så å hive musa ut var ikkje noko alternativ. ­

Eg fekk elles ein mus i ”presang” av hannkatten ein dag eg kom heim frå jobb. Han gjekk stolt og hinta i retning musa mens han prata og mala. Han verka som han ville formidle at han hadde fanga denne nett til meg for å bidra til hushaldninga. Han var tydeleg stolt av fangsten, og eg har jo lese at det er viktig å skryte av kattane når dei kjem med…matauk…så eg rosa han og freista ta det heile med fatning. No er det stort sett edderkoppar som får meg til å frike ut, så eg løfta berre musa etter halen så snart han var borte og bar den på armlengdes avstand bort til bosset. ”Den kan NGIR få” tenkte eg og glisa, som takk for sist…”resirkuler den om de kan!”

Dei to levande markmusa i boden vart det elles slik med at eg fann ei løysing. Hannkatten gjekk rundt i boden og véra eit eller anna, så eg jaga først han ut. Deretter slekte eg lyset, låg røret med musa litt på skrått på golvet, lista meg baklengs ut og lukka døra. Dersom dei hadde nokre gram av vét, og det rekna eg med dei hadde, tenkte eg at dei ville vere borte neste gang eg kom. Og ganske riktig; dei er no borte og problemet er laust. Utan tap av liv og grell valdsutøving.

Eg er klar over at ikkje alle ville valt same strateg i ein tilsvarande situasjon. Spesielt her eg bur midt i hjortejaktland med eit utal staute og hardbarka karar vert eg...på det nærmaste diagnostisert når eg fortel om denne museepisoden. ”Du gjorde ikkje det?!” sa ein kamerat som meinte at eg mest ikkje kunne vere i balanse som handterte museepisoden slik eg gjorde og let musa gå. ”Jo tenk” svara eg. Sanninga er vel at eg nok aldri har vore så ”i balanse” at eg har vore i stand til å ta liv, kan hende med unntak av edderkoppar og fisk.

Så no er vi fem leigetakarar i Øvre Stølen. To kaldhjarta kattjævlar, to småmus med hjartet i halsen og meg - med hjartet på rette staden. Og det er eg helt komfortabel med, så fremt dei ikkje held meg vaken om natta. Og det har dei ikkje gjort til no. Så då…

Anne-K.Misje
Med ubrukt musefelle under vasken

onsdag 22. juli 2009

Rein refleks

Eg er ei av dei som aldri har blitt stoppa for å blåse, og det irriterar meg. Eg e naturleg nysgjerrig og lurar berre på korleis det er. Eg hugsar ein gang eg var ganske nær. Det var på Dingjadagen, eg var sjåfør og satt klin edru og varma på ein cola. Polisen sto mannsterke med blåsekontroll og eg hugsar eg tenkte ”endeleg!”, men nei.

Det vart den dagen eg var klar som eit egg, men ikkje fekk lov. Dei berre lo av meg og vinka meg vidare. Det lyste bortkasta blåserør og edru sjåfør lang veg, og dei hadde andre dei venta på som ville gje langt større utbytte. Så der røyk høvet til å få litt spenning i ein ellers gørrkjedelig kveld med endelaus venting.

Ellers er snikkøyring med nokre pils innabords reint for sport å rekne i distrikt prega av bortgjøymde skogsvegar, fråver av nattbuss og lav bemanning på lensmannskontora. Ein kjenner gjerne rutinane til gammal-lensmannen, og unngår ruten han tek før han legg seg. Når han så vel har lagt seg er det...mykje rart å sjå på kronglete vegar på landet. Og pussige parkeringsløysingar i buskar, kratt og jorder sundags morgon.

Annsleis er det på sumaren. Då sprett det opp lensmannsbetjentar som knott i torever mest overalt - uten fast jobb, full av nyklekt virkelyst og utidig ivrig i tenesten. Dei dukker frem overalt og sjekkar bilistar for belte, mobil og ellers alt dei kjem på. Dei hiv seg frem frå buskar, og kastar seg ut i dei mest attgløymde kryss. Det er like før dei dukkar opp i frysedisken mellom frosne erter og kvitlauksbrød, klare med blåseapparatet. For desse kadettane er ute og kontrollerar, overalt og til alle døgnets tider. Det er eit mareritt. Og slik går sumaren på landet.

Eg har sjølv ein bror som er purk – og til alt overmål er gift med ei av same sorten. Dei er alltid på jobb og du er nødt å passe kjeften. Eg gang vi køyrde i konvoy langs Sognefjorden teksta eg dei hjelpsamt sms-meldingar av kulturhistorisk interesse langs traseen. Etter nokre mil med - tykte eg - vellukka sms-guiding, tikka det brått inn eit spørsmål om eg ”godtok eit forenkla forelegg på 1300 kroner ?” Slikt er til å ta motet av eit kulturinteressert menneskje. Her prøver ein å opplyse den utøvande makt og kva får ein i retur? Eit usunt fokus på reglar og orden, samt trugsmål om bøter og elendighet. Eg gret for framtida.

Men det er slik dei er politifolk. Ikkje noke er heilagt, og dei er alltid på jobb. Korkje Gulatinget, Vassbruksmiljøet eller Sognefjorden klarar å få desse til å skifte fokus frå jobb til fritid. Natur og kulturarv imponerar ikkje ein purk med utsikt til bøtelegging av eigen syster. Mange år som undertrykt lillebror har bygd seg opp til eit kaldt grin no som han endelig kan ta att for alt han måtte gjennomleve som småtass.

Eg veddar på at den dagen eg endeleg vert stoppa og beden om å blåse, så er det broderen som står der med stålblikk og lar utflukter prelle av - døv for henvisningar til felles genar og blodsband. Særbehandling av familiemedlemmar er utenkjeleg for ein mann som var født med lova i handen. Og hemnens time for barndommen er omsider her. It’s payback time. Mo-ha-ha-haaaaa! Eg grøssar ved tanken.

Eg vart ein gong stoppa i Brekke ein ellers vakker sumarskveld. Ikkje av broderen, men ein lokal spirrevipp. Diverre var det ikkje meg som køyrde og fekk blåst, eg sat i passasjersetet og leita panisk etter vognkort. Med stadig stigande uro. Låg det ikkje i hanskerommet likevel? Sveitta pipla fram i panna. Eg fann det mellom servicehefte, sminke og verktøy, gøymt under eit utal kvitteringar. Dei fekk ikkje noke på sjåføren, her var promillen på null, roen total og sertifikatet i orden. Og eg var jo ikkje sjåfør.

Til alt overmål var bilen utstyrd med refleksvest. Som var rein flaks, og resultat av eit kurs eg hadde tatt på Nynorsk mediesenter. Etter ein dag med presentasjonsteknikk og medietrening fekk alle utdelt ein kopp med blome og refleksvest med logo. ”Flott!” tenkte eg og la den i bilen. Så slapp eg bruke pengar på nok eit tussete påfunn frå trafikkmyndigheitene der aust. Så der sto vi i Brekke ein sumarskveld og glitra som eit glansbilete av trafikal prektigheit. Alt var på sin plass – eit reint nederlag for ein gammal hippi.

Dette med nytta av refleksvesten har eg tenkt mykje på. Eg veit med meg sjølv at det hadde vore det siste eg hadde hugsa om eg kom til ein ulukkesstad. For ikkje å snakke om dersom eg sjølv hadde vore innblanda i ei ulukke. ”Det sa pang, eg har vondt overalt, nakken er ugrei - men refleksvesten har eg!! Då så...” Eg er ikkje sikker på at ein sjølvlysande vest med Nynorsk Mediesenter er eigna til å berge liv.

Eg veit heller ikkje korleis det hadde blitt oppfatta om det på ein uoversiktlig ulukkesstad hadde virra rundt ei høg dame med ”Nynorsk Mediesenter” plastra over ryggen. Det er mogeleg det hadde vore god PR. At folk hadde fått inntrykk av at Nynorsk Mediesenter var ”først på pletten når det skjer”, men eg er usikker. Eg tvilar på om dei har tenkt over kva for omdømme dei kan få på seg som papparazzi på ulukkesstadar i fylket.

Men det får vere deira eigen sak. Eg har nok med å finne ut kva ein stakkar må gjere for ein gang å bli stoppa for å blåse. Det er gjerne slikt ein vil oppleve før ein dør.

Anne-Karin Misje
Med 20 blåsefrie år bak rattet